Portrett av birgit skarstein

ET SJELDENT HELSTØPT MENNESKE.

Birgit Skarstein har blitt det som på engelsk kalles «A household name.» Utsatt for en stygg ulykke etterfulgt av grusom uflaks og lenket til en rullestol, en skjebne som kunne fått hvem som helst til å snu seg mot the dark side of the force. Ikke så med Birgit. Grossist i edelt metall, både i skisporet og på vannet, med verdier og meninger hun deler fritt og et humør som smitter av så sterkt  at det blir sittende selv etter at møtet er over, slik en stein kan varme etter at solen har gått ned. Vi har truffet henne sammen med Trine Øien fra BDO og hørt litt om livet, samhold og viktigheten av skybasert regnskap. 

«Før jeg hoppet ned fra moloen i Indonesia jobbet jeg på barnehjem i Thailand. Det jeg så  og opplevde der, gav meg et perspektiv som var verdifullt å ta med seg. Livet gir ingen garantier for noe som helst; hvis noe går galt er det ingen som har brutt noen løfter. Ingen vet noe, kan ikke forvente noe og heller ikke kreve noe. Med denne erkjennelsen i bånn har du ingen grunn til å bli bitter. Uansett.»

Birgit Skarstein ser gjennom vinduet. Utenfor kontorene til BDO i Trondheim har høsten begynt å kvesse klørne, det er 25 grader kaldere, 10 år og et univers unna stedet og dagen hvor alt ble snudd på hodet. 

«Jeg brukte ti måneder i diverse sykehussenger. Bakterier ingen norske leger hadde sett før møtte antibiotika ingen norske leger hadde prøvd før. Døden satt på sengekanten flere ganger. Men jeg kom meg gjennom det. Så fikk jeg epidural, og da gikk det galt. Da legene flakket med blikket og forlenget tiden bedøvelsen kunne virke for tredje gang, begynte jeg å innse at beina mine kanskje aldri ville virke igjen.»

Tenkepause.

«Jeg slet veldig med den nye rollen. Jeg har alltid vært stor og sterk, alltid den som bar en ekstra bag. Nå klarte jeg ikke engang bære min egen. Jeg ville ikke ta imot hjelp; valgte heller å skaffe meg en scooterdress og en vanntett bag å ha på ryggen. Slik slepte jeg meg fra hybelen på Kringsjå opp til T-banen mens jeg dro rullestolen etter meg. Det funka under middels, mye urinveisinfeksjon den vinteren. Til slutt var det en venninne som bad meg om å skjerpe meg, jeg var ingen god venn når jeg aldri hadde overskudd. Det satte meg på rett spor. Så kom Ingen Grenser i 2011, og det var en real øyeåpner. Verdien av å ta i mot hjelp,  av å dele, og betydningen av at alle bidrar med det vi er flinkest til, hvordan dette er med på å styrke fellesskapet. Det var dette som fikk gruppen til toppen av Snøhetta, og jeg skjønte også betydningen av dette i et større perspektiv. Så da jeg fikk en offentlig stemme etter TV-programmet, bestemte jeg meg for å bruke den. Jeg har overhode ingen behov for spalteplass for min egen del. Men når jeg først får det, og kan bruke den smart, har den verdi.»

Birgit tar en lynkjapp piruett; hun er en dame med behov for å røre på seg.

« Etter VM i 2013 begynte sponsorene å dukke opp,» fortsetter hun. « Det var ikke store beløpene i starten, men det ballet for på seg. Etter noen år med lange kvelder med bilag og regnskap innså jeg at jeg burde følge mine egne råd. Og det var slik jeg kom bort i Trine og resten av BDO her i Trondheim. Et selskap basert på verdier som speiler mine egne, og dønn solide.»

De veksler et smil.

«Å følge en dame som Birgit er både gøyalt og verdifullt,» forteller Trine. «Hun holder seg sjelden i ro, alltid på farten over alt. Det viste seg fort at hun trengte et regnskapssystem som var like fleksibelt, kjapt og mobilt som hun er, og en skybasert løsning var det vi rådet henne til. Bilag fotograferes og sendes via mobiltelefon, lovtekster og andre ting hun lurer på sendes på mail. Vi kommuniserer stort sett digitalt, som gjør det ekstra hyggelig de gangen vi treffes ansikt til ansikt.»

Birgit sniker seg til en titt på sportsklokka, det er ikke ofte hun setter hjulene i hjembyen og mange ønsker en liten bit av tiden hennes.

«Idretts-Norge er fremdeles i stor grad papirbasert,» avslutter hun. « Dette slipper jeg heldigvis å være en del av. Jeg har folk som jobber for meg, og takket være BDO og løsningene de hjelper meg med trenger jeg ikke ofre regnskapet en tanke. Jeg vet at det blir bra. Jeg kan heller konsentrere meg om å nyte godt av samholdet idretten gir meg, følelsen av et fellesskap, verdien av blant annet å få være en del av Ro-landslaget, det mest inkluderende landslaget i Norge. Ingen andre landslag har olympiske og paralympiske utøvere sammen. Dette er ekstremt verdifullt. Min suksess er en konsekvens av budskapet jeg ønsker å fremme, et inkluderende, raust fellesskap hvor det ikke er dem og oss, men bare oss. Hvor fellesskapet blir sterkere fordi alle kan bidra med det de er best på. Hvor jeg kan konsentrere meg om idretten,» Trine smetter inn og får siste ordet: «Og jeg kan sørge for at regnskapet også står til gull.»