Prosjekt

Artikkel fra Highgate Cementery

Kunde

Aftenposten Reise

Tekst/foto

Holger Fangel

Jeg besøker Highgate hver gang jeg er i London. Et mystisk sted, selv på høylys dag, med natur i fri dressur og små, ofte hjerteskjærende fortellinger skrevet i mosegrodd granitt, historier fra og om mennesker ingen husker. Denne fortellingen måtte ut – jeg dro til London for egen maskin og solgte artikkelen til Aftenposten i etterkant.

På Highgate ligger 168.000 vitenskapsmenn, forfattere, musikere, herskap, tjenere, arbeidsfolk og lorder, soldater, 3 mottagere av St. Olavs orden, Karl Marx og i følge noen helt spesielt interesserte en vaskeekte vampyrprins fra Romania.

Highgate ble til på grunn av akutt plassmangel. På starten av 1800 –tallet hadde moderne industri forandret strukturen i det engelske samfunnet, folk flommet til storbyene og i løpet av 50 år steg Londons befolkning fra 1 til 2,3 millioner. Og byen klarte på ingen måte å ta vare på dem. Dårlige boforhold, underernæring og epidemier førte til en galloperende økning i dødsraten. Kirkegårdene tilknyttet de lokale kirkene i inne i byen, som inntil da hadde fulgt sine sognebarn fra vugge til grav på relativt verdig vis, ble rett og slett overbefolket. Så ille ble det, at de som egentlig skulle vært 6 fot under bakkeplan begynte å dukke opp helt andre steder. For å si det taktfullt.

Hadde dette vært et par tre hundre år tidligere hadde det kanskje gått for en stund, i middelalderen var død og fordervelse en naturlig del av dagliglivet i England. Men dette var Viktoriatiden, Britene hadde et imperium å bygge og da byens drikkevannskilder stod i faresonen bestemte parlamentet seg for å anskaffe syv store og moderne gravplasser på utsiden av sentrum. I årene mellom 1832 og 1841 ble ”The magnificent seven” anlagt. Og blant dem Highgate – Ikke den største, ikke den mest snobbete men helt klart en av de mest interessante. Hvis man har det litt morbide genet i seg for å bli fasinert av slike ting, selvsagt.

Driften av The magnificent seven lagt ut på anbud og London Cemetary Company stakk av gårde med kontrakten på Highgate. Den vestre delen ble åpnet i 1839, fulgt av den østre delen i 1854. En renbarket kommersiell drift, med fjonge trykksaker som beskrev utsikten, de vakre trærne og den rene luften. Selve gromstedet var ”The egyptian Avenue” og ” The circle of Lebanon”. Inngangsportalen hit ble prydet av to massive søyler, tydelig inspirert av gravmonumenter fra oldtidens Egypt. Da Highgates pengemaskin var på sitt mest velsmurte var portalene også malt i de samme fargene man hadde funnet i egyptiske kongegraver: På Highgate kunne du være gravlagt som en konge, hvis lommeboken tillot det. Og folk strømmet til. Ikke bare for å bli der for alltid, men også for å spasere, konversere og nyte den friske luften. Gjerne med en picnikkurv med i bagasjen.

Markedsføringen gjorde jobben sin og folk fra alle klasser og sammenhenger valgte Highgate som sitt siste stoppested. Her finner du Thomas Sayers: ” The last of the barefisted knuckle fighters” den siste store slosskjempen i England som sloss på bare never. Da han gikk ned for telling for siste gang ble han fulgt til graven av 10.000 mennesker, det største gravfølget i London siden The duke Of Wellington ble gravlagt. Helt først, ved siden av kusken som kjørte likvognen satt den digre mastiffen hans med svart sørgebånd rundt halsen. Den vokter graven hans den dag i dag, urørlig hugget i granitt. Her hviler også Elisabeth Siddal. gravlagt to ganger. Hun var mangeårig elskerinne og til slutt hustru til kunstneren Dante Gabriel Rossetti. Da hun døde i 1862 la han, syk av sorg og savn, en bok med upubliserte kjærlighetsdikt i kisten hennes. I årene som fulgte gikk det stadig dårligere med karrieren til Rosetti, godt hjulpet av store mengder alkohol og narkotika. I 1869 ble han overbevist om at den eneste veien tilbake til suksess lå begravet hos Elisabeth. Han fikk myndighetenes tillatelse til å hente ut diktboken han hadde lagt i det lange røde håret hennes 7 år tidligere. Opplyst av fakler – det måtte skje midt på natten for at besøkende ikke skulle bli skremt – blir kisten hentet opp. Diktene slo aldri an og Rosetti ble hjemsøkt av dårlig samvittighet resten av livet.

Og helt på toppen ligger Julius Beer. en tyskfødt jødisk immigrant som kom til England med to tomme hender og endte opp som mediamogul. Han giftet seg rikt og fikk til omtrent alt bortsett fra den éne tingen han ønsket seg aller mest: Til tross for sin veldige formue ble han aldri akseptert av den engelske overklassen. Nye penger hadde ikke samme glød som gamle. Han tok likevel siste stikk. Noen år før han døde kjøpte han gravplassen aller øverst, konverterte til kristendommen for å få lov til å ligge der og bygget et mausoleum digert som en transformatstasjon. Aller øverst satte han et svært kors, plassert akkurat slik at det sperret den flotte utsikten Londonfiffen pleide å nyte når de spaserte på den lille høyden rett bak. Hvis de ikke ville se han som levende, skulle de pent bli nødt til å se han som død.

Årene gikk, død fulgte fødsel og stadig flere endte opp på under de digre trærne. Hver og en av dem med sin lille del av britiske historie. Og butikken til London Cemetary Company gitt så det kostet, store gravstøtter med ornamenter var det man skulle ha over hodet når man døde i Viktoriatidens England. Men så sluttet medgangen.

Begynnelsen på et forfall er vanskelig å datere. Men velger man en vilkårlig dag mellom 1914 og 1918 vil man i dette tilfellet sannsynligvis ikke være så langt unna. Nesten én million mennesker fra Storbritannia døde som følge av den første verdenskirg; over halvannen million ble skadet. Og nesten alle sammen var unge menn. En hel generasjon forsvant i løpet av 4 år. Snart 100 år senere er det umulig å skjønne hvilken katastofal effekt dette hadde på det engelske samfunnet. Det man likevel med en rimelig grad av sikkerhet kan anta var at sjokkbølgene spredte seg i alle retninger, og at ingenting unngikk å bli truffet. Heller ikke en kommersielt drevet gravplass i London. De staselige og kostbare begravelsene ble nesten borte. Inntektene sank. Graver ble stående ustelte, rett og slett fordi det ikke var noen til å stelle dem. Og London Cemetary Company hadde ingen budsjettpost til å dekke det stadig større behovet for vedlikehold. Sakte men sikkert begynte naturen å kreve tilbake det menneskene hadde tatt. Slik skulle det fortsette i tiårene som fulgte, britene hadde langt større ting å tenke på enn en sliten gravplass i utkanten av London. Gjenoppbygging, nedgangstid, en ny krig, oppløsing av kolonimakt, etableringen av NATO, det første gufset fra den kalde krigen.

Og hele tiden drev naturen med sitt på Highgate. Røtter spengte, dekket og veltet gravstøtter. Rev og grevling grov hi og ganger. Fugler og innsekter bygget reir, bol og reder, og eføy, villvin, blomster, kvist og blader vokste, blomstet og døde i takt med sesongen. Og dekket store deler av det engang parklingnende anlegget med et lag av glemsel. På slutten av 60-tallet var Highgate bare en mørk skygge av seg selv. I beste fall mystisk, selv på høylys dag. Og når solen falt og skyggene begynte å krype ut av de falleferdige gravkryptene ble Highgate sannsynligvis så gotisk, mørk og skummelt som et sted kan bli. Og slikt går ikke ustraffet, i en tid hvor urban mytebygging begynner å få fotfeste i samfunnet.

Et nytt og hittil ukjent element dukket opp i den allerede merkelige fortellingen om Highgate: The Highgate Vampire. En gruppe unge mennesker med sans for det okkulte hadde begynt å oppholde seg på kirkegården lenge etter mørkets frembrudd, og rykter om diverse overnaturlige hendelser spredde seg. Da David Farrant, en av de mest iherdige medlemmene passerte kirkegården julaften 1969 skimtet han en høy og grå skikkelse mellom trærne. Han ble overbevist om at dette var en skapning av en viss betydning i underverdenen. Dette synet ble delt av Seán Manchester, en annen mann med godt over middels interesse for det okkulte. Begge var overbevist om at Highgate blir hjemsøkt av en overnaturlig skapning, og begge betraktet det som sin oppgave å fjerne skikkelsen fra jordens overflate.

En stadig økende publisitet rundt de mystiske observasjonene på Highgate skapte en økt rivalisering mellom Manchester og Farrat. Sean Manchester meddelte tilhengeren sine at han ville arrangere er en offisiell vampyrjakt fredag 13 mars 1970. En lokal TV-stasjon gjorde intervjuer med både Manchester og Farrat, og sendte intervjuene på ettermiddagen fredag den 13. I løpet av noen få timer strømmet det til vampyr-jegere fra hele London. Og politiet hadde ingen mulighet til å hindre dem fra å kravle over de gamle og falleferdige gjerdene. I årene som fulgte opprettholdt Ferrant og Manchester sine nattlige aktiviteter i og rundt Highgate. Ferrant blir arrestert, dømt og fengslet for gravskjending og vandalisme. Manchester tok seg i følge seg selv inn i gravkrypter, åpnet kistelokk og helte hvitløk og vievann på restene av dem som lå inni. De var heller ikke alene om å farte rundt på gravplassen etter stengetid. Krypter ble brutt opp, gravstøtter veltet. Som om ikke Highgate klarte forfallet godt nok på egen hånd.

Det er ikke godt å si hva som ville ha skjedd hvis den stadig brattere negative spiralen hadde fått lov til å fortsette. I 1975 hadde de daværende eierne, Raybourne Ltd. rett og slett ikke råd til å holde den vestre delen av kirkegården åpen. Og et titalls mål tomt sentralt i London er verdt for mye til å ligge brakk, uansett hvem eller hva som har ligget der før. For Highgate kom redningen slik alle gode redninger gjør, i aller siste liten. Den veldedige stiftelsen ”Friends of Highgate Cemetary” ble stiftet, og begynte umiddelbart å rydde opp i kratt og buskas. Og da eierne endelig gikk over ende i 1981 overtok FOHC driften av kirkegården.

I dag driver de kirkegården på fulltid. ”En håndfull profesjonelle amatører”, som de kaller seg selv. De har mellom 7 og 900 hundre støttemedlemmer fra 70-80 forskjellige land og baserer inntektene sine på begravelser, pengegaver, støtte fra det offentlige og omvisning for nysgjerrige turister fra hele verden. Å returnere kirkegården til sin gamle prakt og verdighet har de gitt opp forlengst. Målet kaller de ”managed neglect”, som løst oversatt kan bli vanskjødsel satt i system. Kampen mot naturen vil de nok tape på sikt, men mindre myndighetene virkelig graver dypt i lommene. Forspranget er rett og slett for stort, og kravene til sanitære og sikkerhetsmessige krav har ikke blitt mindre siden Viktoriatiden.

Inntektene fra begravelser er også på vei ned. Det begynner å bli folksomt, selv på Highgate. Men med typisk britisk standhaftighet jobber de jevnt og trutt med vedlikehold av steingjerder, eroderte krypter og kampen mot revehi og klatreplanter. Og selv om mange av de aktive medlemmene er godt over middagshøyden, er de mer opptatt av hva Highgate er og kan bli enn hva Highgate har vært. De ønsker et sted langt mer enn en gjengrodd plass full av mosegrodde monumenter. For dem er Highgate like fullt av liv som av død; hit kommer det innsektsforskere, botanister, fuglekikkere slektsforskere, historikere og nysgjerrige nordmenn. Og alle, bortsett fra vampyrjegere og andre med okkulte ambisjoner, er hjertelig velkommen. De eiendommelige hendelsene for drøye 30 år siden vil ikke medlemmene i FOHC snakke om. Det ser heller ikke ut til at akkurat den delen av fortiden kaster noe særlig skygger heller, det hender rett som det er at medlemmene tar seg en tur helt på egenhånd, når tiden tillater det. Uten å tenke nevneverdig mye på døden som omgir dem på alle kanter.

Men helt urørt kan man umulig være, når vintermørket faller og grenene krafser på gamle gravkammer. Guiden som viste meg rundt sa det slik, men en humor like tørr som kjeksene de spiser til teen sin: ” Når vi er ferdige med en omvisning foretar vi en nøye opptelling av gruppen vi har hatt med oss. Det er veldig viktig at vi får med oss alle ut igjen. Og enda viktigere at vi ikke får med oss noen som egentlig skal være her.”