Prosjekt

Jakten på den grønne luen

Produkt

Barnebok

Oppdragsgiver

Gyldendal forlag

Tekst

Holger fangel

En liten historie om å oppdage viktigheten ved å sette pris på oss selv, akkurat som vi er. Fortalt gjennom en liten grevling.

Det eneste som fortsatte akkurat som før var sirkuset. Det dro fremdeles fra by til by, direktøren smilte, kameraene filmet, lampene lyste og Gromle danset dansen sin. Selv om han var så trøtt at han nesten danset i søvne.

En kveld han satt i vognen sin og ventet på at klokken skulle spise opp natten, fikk han øye på et digert tre langt, langt borte. Treet var stort og dødt, med fem svære grener som strakk seg mot himmelen. Nesten som om jordkloden hadde strukket ut hånden for å slukke månen, når den er stor og rundt og lyser slik at det blir vanskelig å sove om natten.

Først forstod Gromle slett ikke hva han så. Men så skjønte han det med hele seg, fra den harde huden under føttene og til det korteste værhåret på snuten. Gjennom hele sommeren hadde han reist med sirkuset fra sted til sted, og nå, til slutt, hadde han kommet tilbake til stedet hvor han møtte sirkuset for første gang, den vårdagen for lenge, lenge siden. Bak det døde treet som pekte mot himmelen lå skogen han ikke kjente. Ban den lå skogen han bare hadde hørt om. Litt bakenfor lå skogen han hadde vokst opp i, og aller bakerst, så langt unna at han slett ikke husket veien, var hiet hans.

Og vips! fikk Gromle planen sin. Han hadde egentlig håpet at den ville inneholde litt sniking og kostymer og spetakkel og kanskje en bitteliten brann. Men etter å ha tenkt seg om en stund, fant han ut at den faktisk var helt perfekt. Det var akkurat som bestemor Gudrun grevling alltid hadde sagt: Desto enklere du kan gjøre ting, jo bedre er det. Hvorfor spise hele busken, når det holder å plukke bærene? Så da kvelden kom gjorde han akkurat som planlagt: Han tok den lille grønne lua si, snek seg ut av vinduet og forsvant. Like stille som frostrøyk, tåke og måneskinn.