Prosjekt

Qvisten Animasjon

Produkt

Biografi: 22.9 års Norsk animasjonshistorie

Oppdragsgiver

Ena forlag

Tekst

Holger fangel

Qvisten Animasjon er Nordens største animasjonsselskap med et utall bitte små og veldig store produksjoner bak seg. Et kreativt kraftsenter, hvor lekenhet og sprø spontanitet fremdeles får være med på styremøtene. Jeg forsøkte å fange den samme ånden mellom permene.

APOKALYPSE NÅ

Guggen var et kortfilmprosjekt basert på boka Du store gauda! skrevet av Jon Ewo og illustrert av Reidar Kjelsen. Qvisten fikk støtte av kortfilmforbundet til å produsere filmen og fikk et budsjett som strengt tatt burde holdt, hvis det ikke hadde vært for at gutta blottet sin Akilleshæl for verden – et totalt fravær av evne til å «sette tæring etter næring» som Ivar Aasen så treffende uttrykker det. Guggen skulle bli fyrtårnet Qvisten skulle bygge for vise verden hvor flinke de var til å lage animasjonsfilm. I stedet skapte de en sirene som nesten drev dem til forlis.

Hvis uttrykket «spare no expence» noen gang kan brukes i historien om Qvisten må det være akkurat her. Fredrik, Ove og Rasmus la opp til en produksjonskvalitet de på ingen måte hadde råd til, men drevet at egen mani og manglende evne til å lytte til fornuftens stemme satte de i gang en produksjon i aller beste Disney-stil. 25 000 tegninger ble produsert for en film på 13 minutter, og skuespillere som senere ville prege norsk film, TV og teater ble hyret inn til stemmer – Jon Øigarden, Espen Eckbo og Axel Hennie, samt ringrevene Jahn Teigen og Espen Skjønberg. Sondre Lerche fikk en av sine aller første soundtrack-jobber. Det lå i det hele tatt an til en storstått triumfmarsj for gutta i kjelleren. Men så fløy to jetfly inn i tvillingtårnene i New York, og en hel verden fikk føle ettervirkningene.

«Effekten av 9/11 merket vi over natten,» forteller Rasmus. «Hele kloden skrudde på pauseknappen, reklamebyråene merket det umiddelbart. Det gjorde vi også. Byråoppdragene opphørte nesten fra en dag til en annen, og vi hadde finansiert store deler av Guggen-prosjektet med penger vi tjente på reklamejobber. Det var for sent å endre på produksjonsstilen og dermed få ned kostnadene, vi hadde passert point of no return for lenge siden. Da reklameinntektene opphørte ble vi tvunget til å spe på med egne penger vi strengt tatt ikke hadde. Det utartet til å bli et «galskapen blir til mens du går»-prosjekt, vi visste at vi ikke hadde råd til å fullføre løpet vi hadde lagt opp, men var like fordømt nødt til å prøve. Fredrik ble stum som en østers, han bar alle våre bekymringer på skuldrene sine uten å dele dem med oss andre. Han lignet mer og mer på Quasimodo, den pukkelryggede ringeren fra Notre Dame. På et tidspunkt åpnet han portene til sitt økonomiske helvete for meg, da spurte han om jeg synes det var riktig å ta ut lønninger til jul. Vi var småbarns-foreldre alle mann, så jeg svarte ja. Jeg var selvsagt ikke klar over at mannen måtte låne 80 000 av styreformannen vår for å lønne oss.»